Enkelte ser ut til å meina at vi har slutta å snakka om synd i DNK. Det er ganske langt frå sanninga.

Korleis har frivilligheten endra seg, og korleis skal vi dyrka fram ein framtidsretta frivillighet i Den norske kyrkja?

Erik Andeassen tråkker på bremsen. Bjørke Ådland og hennes samstemte velger å lese ham som en gråsprengt kjøreskolelærer, og tror de har strøket på oppkjøringen. Men hva om de hadde valgt å se seg selv utenfra for å oppdaga at vi alle er myke trafikanter på sosiale medier.

«Koronakrisen gjorde at kirken plutselig måtte over på nye plattformer. Endelig var kirken til stede der folk var. Kirken ble relevant, populær og innflytelsesrik. Med andre ord: alt det djevelen fristet Jesus med, og som han takket nei til». Dette uttalar Eirik Andreassen i Vårt Land 7. juli.

Marita Bjørke Ådland inviterer meg til å utdype hva jeg mener med mitt innlegg om at handling nå er viktigere enn ord.

Det er jo på eit vis dumt å bruka tid på å skriva lesarinnlegg når verda kallar oss til innsats, men av og til kan ein ikkje la ting stå uimotsagt. Slik kjenner eg det etter å ha lese generalsekretær i Blå Kors, Kjetil Haga sitt innlegg i Vårt Land 16. mars. Eg får nesten lyst å legga til; det er frå sine eigne ein skal ha det. Du kjenner Den norske kyrkja betre enn dei fleste av oss, Kjetil Haga. Likevel: Her er eit innblikk i kva som har skjedd i ein sikkert ganske vanleg kyrkjelyd i Den norske kyrkja dei siste dagane:

Plateaktuelle Torgeir Waldemar vokste opp i trossamfunnet Delk. I dag beskriver han seg som en mørk eksistensialist.

Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, mener Den norske kirke har en budskapskrise – ikke en prestekrise.

For to måneder siden holdt UD-diplomat Marita Sørheim-Rensvik på å ta en soknepreststilling. Men det er fortsatt noe som holder henne igjen.

Religionslærer Alexander Borch har knapt satt sin fot i kirka etter at han lot seg ordinere til prest.